Journalist Asbjørn Svarstad delte 20. mai et minneord om Josef Focks på sin Facebook-side. Gjennom sitt mangeårige arbeid fikk Focks stor betydning for norske krigsbarn. Minneordet gjengis nedenfor (publisert med tillatelse).
MANNEN SOM FANT FEDRENE (1940-2026)
Josef Focks har avsluttet jakten på tyske krigs-fedre. Oberstløytnanten fant over 1000 av dem – flesteparten opphav til norske barn.
Han var NATO-offiser på Kolsås gjennom 80-tallet og kom til å lese Herbjørg Wassmos trilogi om “tyskerungen” Tora. Etter at oberstløytnanten kom i kontakt med noen av dem som fortsatt ikke hadde funnet sitt faderlige opphav, ble han dypt grepet av historiene.
Da jeg første gang besøkte ham – i Holzweiler utenfor Bonn – hadde Josef allerede funnet fedre for over 800 krigsbarn i Norge, Danmark og Frankrike. Han var en sympatisk og tilbakeholden mann som egentlig ikke likte å snakke om sin hobby i alle år etter at han mot slutten av 80-tallet ble pensjonist. Det skulle nødig lyde som selvskryt. Men etter hvert kom noen av historiene, og i årenes løp snakket vi mye med hverandre om konkrete saker. For han ga aldri opp, selv om han gjennom de siste årene påsto hardnakket at han hadde avsluttet jakten.
“Dem skal vi da klare å oppspore”, sa Josef til kona da de var vendt hjem for godt og egentlig hadde planlagt å nyte sitt otium. Pensjonisten fikk kontakt med norske krigsbarn, og forsøkte seg på sakene deres. Godt som alle, hadde de for lengst fått meddelelse om at Røde Kors ikke greide å finne faren deres. Det ble hurtig klart at mange bidragspliktige menn fikk god hjelp av det tyske byråkratiet, som ikke minst var innrettet på å hindre at utenlandske myndigheter skulle få oppsporet ettersøkte krigsforbrytere – slike som gjerne levde videre med falsk identitet.
Han ble kjent med folk i de riktige posisjonene, og greide rett som det var å overtale funksjonærer til å se stort på taushetsplikt og hemmeligstempler, fordi det handlet om å finne ut av en norsk-tysk familiehistorie.
I Norge var offisielle dokumenter i slike saker sperret for “barna”, slik at de heller ikke der kunne vente seg arkiv-hjelp. Noen av disse 10000-12000 menneskene fikk ikke engang vite sin tyske fars navn. I andre tilfeller var moren blitt underrettet om at barnefaren hadde mistet livet under krigen, noe som mange år senere kunne vise seg å være feil – etter at Josef hadde undersøkt saken.
På det meste hadde han 48 åpne saker liggende foran seg. “Det har i perioder sett ut i norsk presse som om samtlige tyske fedre stakk sin kos og aldri tok ansvar. Dette bildet er langt fra korrekt – for i veldig mange tilfeller ble kontakten faktisk opprettholdt i alle år etter krigen. Slike saker hører jeg også om. Etter at jeg har greid å oppspore folk og har tatt direkte kontakt med dem, reagerer 90 prosent positivt. Disse slår ut med armene og vil møte sin ukjente sønn eller datter.”
Mange tyske fedre ble altså overlykkelige over å bli kjent med sitt norske avkom. Men andre ville ikke vite av sin norske sønn eller datter – ofte av frykt for hvordan kona kunne reagere. I andre tilfeller var barnefaren død, men da dukket det gjerne opp halvsøsken som ville ha kontakt.
Josef Focks var ofte til stede som tolk under de første møtene. Han kunne by på de mest gripende beretninger fra virkeligheten.
Hvorfor han begynte med dette – og hvordan han orket å holde på så lenge? “Fordi jeg kan det”, svarte han hurtig. Og da tror jeg faktisk at han mente at “jeg er god til dette”. Og det var han.
Jeg holdt ham også mistenkt for å drive med dette av ren, skjær “plikt”-følelse.
Om lag 800 norske, 250 danske og “noen dusin” franske krigsbarn kunne takke Josef Focks for å ha oppsporet faren deres – eller i hvert fall funnet ut hvem vedkommende var. Mange fikk tyske halvsøsken, samt fettere og kusiner og en hel storfamilie, på grunn av Josef Focks utrettelige innsats. De vil nok alle sende ham noen varme tanker på en dag som denne.